EUs klimakvotesystem ETS

ETS-avgiften, også kjent som EUs klimakvotesystem (EU ETS), er en sentral del av EUs klimapolitikk. Det er et "cap and trade"-system som skal bidra til å redusere klimagassutslippene fra energiproduksjon, industri og luftfart. De som er omfattet av ETS1 er ikke omfattet av ETS2. Dette er to ulike programmer. 

Systemet fungerer på følgende måte:

1. Tak på utslipp (Cap)

EU setter et tak (cap) på den totale mengden klimagasser som kan slippes ut av bedriftene som er omfattet av systemet. Dette taket reduseres gradvis over tid, noe som tvinger utslippene ned.

2. Utslippskvoter (Trade)

Hver utslippsenhet (f.eks. ett tonn CO2) tilsvarer én klimakvote. Bedriftene må enten kjøpe eller få tildelt disse kvotene. Hvert år må de levere inn nok kvoter til å dekke sine totale utslipp.

3. Handel med kvoter

Hvis en bedrift slipper ut mindre enn tildelingen sin, kan de selge overskuddskvotene til andre bedrifter som har sluppet ut mer enn de har kvoter for. Denne handelen skaper et marked der prisen på kvotene bestemmes av tilbud og etterspørsel. Jo strengere taket blir, desto dyrere blir kvotene, og desto sterkere insentiv har bedriftene til å redusere sine utslipp.

Hvem omfattes av EU ETS?

EU ETS dekker rundt 30 land, inkludert alle EU-medlemmer, Island, Liechtenstein og Norge. I Norge omfatter systemet store deler av olje- og gassindustrien, raffinerier, kjemisk industri og sementproduksjon. Fra 2024 ble også utslipp fra maritim sektor tatt inn i systemet, og det er planer om å inkludere veitransport og oppvarming fra 2027.

Formålet med ETS-avgiften

Hovedformålet er å gjøre det mer kostbart å forurense. Ved å sette en pris på CO2-utslipp, belønner systemet de som investerer i grønnere teknologi og energieffektivisering. Det gir et markedsmekanisme som skal sikre at utslippskuttene skjer der det er mest kostnadseffektivt.

Hvem er fritatt fra ETS-avgiften?

ETS-avgiften, eller EUs klimakvotesystem, er et system for store utslipp, men det finnes visse unntak og fritak. Her er de viktigste aktørene som enten er fritatt, eller som ikke omfattes av den gjeldende ordningen

Små utslippskilder

Virksomheter med relativt små utslipp er unntatt fra kvoteplikt. Grensen er normalt satt til anlegg som slipper ut mindre enn 25 000 tonn CO2-ekvivalenter per år. Dette gjør at små bedrifter og anlegg ikke belastes med de administrative kravene som systemet medfører.

Landtransport og oppvarming

Frem til nå har ikke EU ETS omfattet utslipp fra transport på land (som biler, lastebiler og busser) og utslipp fra oppvarming av bygninger. Disse sektorene har tradisjonelt vært regulert gjennom andre virkemidler, som veibruksavgifter og CO2-avgifter. Det er imidlertid planer om å inkludere disse sektorene i en ny, separat ordning, kalt ETS2, som skal tre i kraft i 2027.

Spesialiserte industrielle prosesser

Noen industrielle prosesser som ikke er knyttet til forbrenning, kan unntas. Dette gjelder for eksempel visse prosesser i kjemisk industri, selv om hovedandelen av utslippene fra sektoren er inkludert.

Sjøfart (før 2024)

Utslipp fra sjøfart ble lenge ikke regulert av EU ETS. Fra og med 2024 ble imidlertid skipstrafikk i EØS-området gradvis inkludert i systemet. Fra 2024 gjelder kvoteplikten for 40 % av utslippene, stigende til 100 % i 2026.

Landbruk og avfallshåndtering

Sektorer som landbruk (med utslipp av metan og lystgass) og avfallsdeponier, er ikke inkludert i EU ETS, men er regulert under nasjonale krav i EUs byrdefordelingsforordning (ESR).

---

Det er viktig å merke seg at Norges nasjonale CO2-avgift gjelder for mange av de sektorene som er unntatt fra kvoteplikten. For eksempel betaler store deler av norsk industri, olje- og gassvirksomhet, og transportsektoren både kvotepriser og nasjonal CO2-avgift. Dette sikrer at det uansett påløper en avgift på utslipp.

I Norge er det for eksempel en egen CO2-avgift for naturgass og fyringsolje som brukes til oppvarming av bygninger, som fungerer parallelt med og, i noen tilfeller, i stedet for ETS.